Hva er mishandling?

Hva er mishandling? (Illustrasjonsfoto. Frank Tverran)

Vold/mishandling:
Det som er framtredende ved mishandling er at det er fiendtlig, krenkende og ydmykende. Mishandling kan være av fysisk, seksuell, psykisk materiell eller økonomisk art og gi seg utslag i å bli slått, mishandlet, misbrukt, voldtatt, plaget, trakassert, neglisjert, få ødelagt eller bli fratatt materielle verdier, presset for eller frastjålet penger.
Mogens Møller skriver om egne opplevelser som barn, i boka "I fars vold".
Vold blir en makt i seg selv, og for den som utsettes for volden, kan den bli senter for hele tilværelsen. Alt man foretar seg blir strategiske valg som ses i forhold til muligheten for vold. Volden blir livsinnholdet, og angsten blir ofrenes viktigste følgesvenn og ressurs; den hjelper dem til å overleve gjennom å varsle fare og stoppe egen opposisjon.

Gjennom volden skapes en type virkelighet som organiseres i dominans og underkastelse. For dem som skal forstå og hjelpe familier, er dette en viktig innsikt. I altfor stor grad har det vært vanlig å se på vold som et resultat av skjeve eller ubalanserte familiesystemer. Ved en slik forståelse har hjelperne bidratt til å tilsløre vesentlige maktforhold både i samfunn og familie og fratatt den voldsutøvende part ansvaret for sine handlinger. Familiesystemer er ikke årsak til vold, men vold skaper "voldsfamilier" som fungerer etter et sett av helt særegne betingelser.

Viktigst av alt er at volden blir familiens hovedpremiss. Slike familier kan ikke endres eller hjelpes uten at dette synliggjøres, og uten at ansvaret for volden legges hos utøveren. Enhver forståelse som tilslører voldens kraft eller utøverens ansvar, blir en direkte støttespiller til den mektiges fortsatte tyranni over andre. Når vold kommer inn som betingelse i nære relasjoner er den ødeleggende og begrensende. Dette gjelder ikke bare så lenge volden finnes der, men også lenge etter at den er borte. Volden kan bryte ned grunnleggende forutsetninger for å ha det godt med seg selv og andre.

Den som utsettes for vold kan bli preget langt inn i sjelen; ved at man ikke kan stole på andre, at nærhet og tilknytning er farlig, og at forhold bare har to muligheter; dominans eller underkastelse. For barn som har vokst opp med vold i familien (oftest med en voldsutøvende far), blir volden lett hovedbildet fra barndommen; slagene, krenkelsen, angsten, utryggheten, uroen, fortvilelsen og avmakten. Senere også raseriet, bitterheten, hatet og sorgen.


Barn
For mange barn og unge er vold i hjemmet faktisk en del av oppvekstmiljøet gjennom store deler av barndommen. Hvordan skal et lite barn forstå at de viktigste personene i deres liv, de som skulle gi det trygghet i hverdagen, utøver vold mot hverandre? Barnet er glad i både mor og far og har i de fleste tilfeller opplevd mange gode stunder med begge foreldrene. Forskning viser at traumatiske hendelser kan ha en omfattende negativ innvirkning på flere sider ved barns trivsel og utvikling.

Barn som er vitne til hjemmevold utsettes selv for psykisk mishandling over tid. Dette gjør at barna får lite overskudd til egen utvikling, og viser ofte adferd preget av angst og aggresjon. For mange av disse barna blir aggresjon det beste forsvar, og hjemme har de lært hvordan aggresjonen kan få utløp. Barna kan også oppleve et ikke-samlivsbrudd som et svik fra mors side, samtidig som de har en sterk solidaritet med henne.